Rapporten "Innfridde mål eller brutte visjoner?" presenterer noen hovedtrender i utviklingen av utviklingshemmedes levekår og tjenester, slik det kan leses ut av en serie undersøkelser fra 1989 til 2010. Rapporten har vært viktig grunnlag for forståelsen av levekårene til utviklingshemmede, og den er anvendt hyppig i tiåret etter at den kom ut i 2011. Blant annet er den et viktig grunnlag for NOU 2016: 17. Her presenteres den tilnærmet slik den ble presentert da den kom ut i 2011. 

Bildet som rapporten og forskningen den bygger på tegner er på et vis broket. Man ser tegn til at de ikke fullverdige leilighetene i bokollektivene forsvinner, og at det det gjeldende tiåret også har medført en mer aktiv fritid. Dette er positive tegn i et totalbilde som peker i en helt annen retning. I 2002 oppsummerte Tøssebro og Lundeby (2002:169) reformen som kvantespranget som gjorde slutt på videre utvikling. De siktet til at etter 1994 var bildet preget av stabilitet, og at en så lite til intensjonen om at reformen skulle lede til en ny og bedre utviklingsbane. Ti år etterpå, i 2011,  blir oppsummeringen enda mer kritisk. Det synes å skje et brudd med reformens intensjoner og idealer på flere viktige områder:

• Utviklingen av nye store bofellesskap brer om seg og svært mange har flyttet inn i bofellesskap som er minst dobbelt så store som retningslinjene fra reformårene.
• Andelen uten dagaktivitet øker foruroligende, og for de som er i dagaktivitet går trenden motsatt av idealene om normalisering.
• Selvbestemmelsen synes å reduseres, og hensynet til turnus og rutiner i boligen er tilbake som tunge argument mot personens innflytelse over egen hverdag.

En enda kortere oppsummering er: Utfordringen er å få reformen tilbake på sporet. Hvordan det skal gjøres er imidlertid ikke tema for denne rapporten.

Teksten er delvis hentet fra NTNU samfunnsforsknings informasjon om publikasjonen. 

Tilknyttet prosjekt:
Utviklingshemmede 20 år etter. Les mer på nettsidene til NTNU samfunnsforskning.