NAKUs Kunnskapsbank

De første forskerne til å se nærmere på dette konkluderte imidlertid med at måten psykisk utviklingshemmede responderer til sorg på ikke skiller seg vesentlig fra hvordan andre mennesker gjør det. Nyere forskning viser imidlertid også at effekten av sorgbetonte opplevelser kan bli sittende lengre hos mennesker med psykisk utviklingshemming og samtidig gi seg utslag i reaksjoner som angst, depresjoner og irritasjon.
 
Selv om psykisk utviklingshemmede med tiden har blitt mer synlige i samfunnslivet lever flertallet av dem fortsatt hos pårørende. Til tross for økt bevissthet omkring utviklingshemmedes sorgprosess blir mange fortsatt utsatt for en ”velment eksklusjon” av slektninger som betviler deres evne til å fullt ta innover seg dødsfall i den nærmeste familien. 

Å BESKYTTE MOT SORG
Tap av en nær slektning kan for psykisk utviklingshemmede i mange tilfeller innebære mer enn et tap av et menneske man har vært emosjonelt bundet til. Det innebærer også tap av en person man kommuniserte bra med og som man opplevde å få oppmerksomhet og verdsettelse fra. Denne personen kan i tillegg ha vært den som anerkjente den funksjonshemmedes rolle innen familien og i andre sosiale sammenhenger.

I tilfeller hvor den funksjonshemmede har bodd alene med en forsørger kan tapet av denne personen lede til at den funksjonshemmede blir nødt til å forlate bosted og begynne en ny tilværelse en annen plass. Med dette kan det oppstå en rekke andre utfordringer; man kan oppleve stadig nye omsorgspersoner, helt nye prosedyrer å forholde seg til eller andre personer med psykisk utviklingshemming med konkurrerende behov.
 
Uforståelige og uforutsette endringer i hverdagen kan i neste omgang føre til et tap av individualitet, mens møtet med uvante og upersonlige miljø kan få funksjonshemningen til å fremstå som mer alvorlig enn den egentlig er. Omsorgsarbeiderne er ikke nødvendigvis kjent med den funksjonshemmedes bakgrunn og kan oppfatte reaksjoner på tap av pårørende som mentale problemer istedenfor sorg. Feil ”behandling” av helt naturlige reaksjoner kan dermed bidra til å gjøre en allerede vanskelig situasjon verre.
 
Det er viktig at negative stereotyper rundt funksjonshemmedes følelser og reaksjoner bygges ned dersom man vil oppnå fremgang på det ideologiske og materielle plan. Tap av pårørende er en enorm påkjenning for folk flest, men for å unngå ytterligere lidelser for folk med psykisk utviklingshemming er det viktig å legge vekt på sosial integrering av vedkommende.
Selv om det i de senere år har vært fremskritt i forhold til å utvikle støttetjenester for utviklingshemmede i kjølvannet av tap av pårørende er det viktig å fortsette arbeidet for at en mest mulig omfattende inkludering erstatter gamle idéer om skjerming og eksklusjon.
 
NOEN VIKTIGE PUNKTER Å HA I MENTE FOR OMSORGSPERSONER
-Å bruke eufemismer til å forklare dødsfall (”gått bort” istedenfor ”død”) er sjelden klokt. Fortell folk på en sensitiv, men direkte måte hva som har inntruffet.
-Sjekk om den psykisk utviklingshemmede har opplevd tap blant sine nærmeste pårørende og om dette medførte andre negative bi-effekter, som bytte av hjem eller tap av kontakt med andre viktige personer.
-Mennesker med psykisk utviklingshemming kan uttrykke ting de synes er vanskelig å forholde seg til gjennom sin atferd. Endringer i adferden kan skyldes gamle så vel som nye opplevelser av sorg som følge av dødsfall.
-Tiltal mennesker med psykisk utviklingshemming direkte, uansett hvem de måtte ha følge med. I tilfeller hvor de har mistet noen, forklar at du forstår hvor trist og smertefullt dette må oppleves.

 Denne teksten er et sammendrag av artikkelen “Bereavement in the lives of people with intellectual disabilities” av Sandra F. Dowling.Hele artikkelen finner du her

Mer om utviklingshemming og sorg kan du blant annet lese i boken til Sissel Bøckmann; "Utviklingshemming og sorg". Den handler om tiltrettelegging av sorgarbeid og hvordan tjenesteytere kan hjelpe utviklingshemmede som er i sorg. Forfatteren gir en innføring i hva sorg er, hvordan utviklingshemmede sørger, og hvordan tjenesteytere kan kartlegge behov og samhandle og kommunisere med sørgende og pårørende.