NAKUs Kunnskapsbank

Psykiater Ole Petter Knævelsrud er overlege ved NKS Bjørkeli som er døgnavdelingen ved Voss Distriktspsykiatriske Senter. De har et inntaksområde på 30.000 personer, derav 20.000 voksne spredt over kommunene Kvam, Granvin, Ulvik, Vaksdal og Voss.
− Vi har også ansvar for personer med utviklingshemming. Vi gjorde en undersøkelse for to år siden og fant ut at i årene 2000-2008 var det 19 pasienter med utviklingshemming som fikk behandling på Bjørkeli. De fleste som fikk behandling her hadde psykoser og affektive lidelser, sier Knævelsrud.

Hvordan jobber dere med personer med pasienter med utviklingshemming og psykiske lidelser?
− Det som er spesielt for denne gruppen er at den ikke er så spesiell! Vi har sett at de trenger lignende behandling som andre med samme lidelser. I behandling med medikamenter, er dosene akkurat den samme som hos andre pasienter. Det som kanskje er spesielt er at språket ikke er så utpreget og vi er derfor svært avhengig av informasjon fra pårørende eller personalet der personen bor – for eksempel ved Kalhagen i Kvam. Omsorgspersonene er svært viktige for oss når det gjelder å få informasjon om pasienten. Men selve behandlingsmåter er veldig lik.

Har dere spesiell kompetanse i forhold til denne pasientgruppen?
− Vi er et vanlig nasjonalt DPS og vi har ikke spesialkompetanse på utviklingshemming. Vi har fått erfaringer over årene om at denne gruppen har samme behandlingsbehov som andre pasientgrupper. Det eneste som er spesielt kan være problem med språk og det er tatt opp i veilederen for DPSer. Det gjelder pasienter med lett til moderat utviklingshemming. Når det gjelder personer med alvorlig utviklingshemming der pasienten har dårlig utviklet språk og det er vanskelig å få fram forståelse, må pasienten på en mer spesialisert institusjon. Men ellers er de med lett til moderat utviklingshemming ikke noe problem å behandle for en vanlig DPS. Erfaringen har gitt oss en trygghet etter hvert. Vi er ikke redde for å behandle denne gruppen. Problemene er akkurat de samme som hos andre mennesker med psykiske lidelser.
 
Hva er Bjørkelis oppgaver før, under og etter innleggelse?
− Vi har vi fire hovedoppgaver. Det første er å utrede pasienten diagnostisk og i forhold til medikamenter. Den andre oppgaven er behandlingen. Den består av samme elementer som for andre pasienter, for eksempel miljøterapi. Det tredje er avlastning. I mange tilfeller er miljøpersonalet og pårørende slitne. Derfor er det viktig at de har mulighet for avlastning en periode. Veiledninger også et viktig punkt. Vi gir veiledning til for eksempel psykiatriske sykepleiere i kommunen eller til personalet i bofellesskapet. Det gjør vi delvis i forkant og under oppholdet, men spesielt etter at pasienten er skrevet ut.

Hvordan samarbeider dere med kommunene?
− Når det gjelder mennesker med utviklingshemming, er det som med andre: hovedarbeidet skjer på kommunalt nivå. Vi samarbeider godt med fastlege, psykiatrisk sykepleier, pårørende eller ansatte i boligen. Hovedarbeidet og hverdagen skjer der. Det er bare ved komplikasjoner at vi kommer inn i bilder. Innleggelse er som regel mulig innen få dager, hvis det er nødvendig.

Hva mener du er viktige faktorer i det forebyggende arbeidet for å forhindre psykiske lidelser blant utviklingshemmede?
− Når vi snakker om forebyggende arbeid, må jeg snakke om sekundært forebyggende arbeid. Det vil si hvordan man kan forhindre gjentakelse eller forverring av en lidelse pasienten har fått behandling for. Det vi ser, er at for pasienter med psykiske lidelser er det viktig med klare strukturer og forutsigbarhet. For eksempel kan det være en fast døgnrytme, bestemte tidspunkter for måltider og medisininntak skal skje, og at man vet når personalet er tilgjengelig.
− Det som kan bli et problem er at omsorgspersonalet ønsker å være snill. Men det er viktig at man også setter grenser. Vi opplever at personalet ofte er veldig engasjerte og går dypt inn i arbeidet, slik at de blir slitne. Vi må derfor finne ut hvordan vi kan støtte personalet i arbeidet. Medisineringen er også viktig. Man må regelmessig evaluere om medisinene virker og om det kommer unødvendige bivirkninger.